Til minne om min aller beste Flashie

Fire aktive labber og en logrende hale har lagt seg til ro. Så altfor tidlig..

Et lite nysgjerrig svart nøste som jeg hentet fra Sverige for 8 år siden har satt sine spor. En ustanselig glede på fire bein. Og som gjorde at folk så at det var vi som kom gående, fordi han konstant logret med halen. Han elsket å jobbe, enten det var med spor, søksøvelser, lydighet, kløv eller snørekjøring. Hans største belønning var å få ringeballen. Etter endt trening fikk kan bære den hjem, og gjett hvor stolt han var! Alltid nysgjerrig på nye ting, noe som også skulle bli det som stoppet han til slutt.

Rundt 11 måneder ble han blitt to ganger av huggorm med en måneds mellomrom. Første gangen ble han kjempesyk og kunne ikke stå på labbene. Da han ble bitt for andre gang fikk jeg beskjed av veterinæren at han mest sannsynlig ikke hadde lært at huggormer skal man ikke snuse på. Men vi la dette bak oss, vi hadde jo så mye gøy å holde på med. Og skogen den var vi begge to avhengige av!

Jakttrening og vannapport koste vi oss med på sommerhalvåret. En liten raring var han. Fugler hentes gjerne i vann, men på land kan jeg jo ta de selv. Både jaktanleggsprøven og jaktprøve del 1 gikk greit.

Viltspor championatet som gikk i boks rett etter han var 2 år gledet oss mye. Utstillingschampionatet kom våren etter. Vi har alltid hatt nye mål å klatre etter så fort vi skjønte at målet var innenfor rekkevidde, så ble nye mål satt. Turen gikk til Sverige hvor det svenske viltsporchampionatet ble vårt. Og da måtte vi jo tenke på å ta turen over til Finland også. Vi trente mye og bevisst. Det andre siste sporet vi gikk før vi dro på lang tur husker jeg at vi satt ved sporslutt veldig fornøyde og tenkte at bedre kan det nesten ikke bli. Turen til Finland var magisk. Han gikk et utrolig bra spor og endte med å vinne hele prøven med 48 av 50 poeng. To slurvefeil kostet 1 poeng hver. Med en kommentar på kritikken at "fører stoler fullstendig på hunden" var sann. Jeg visste jeg kunne stole på at han gjorde jobben sin. Med det ble han Nordisk viltspor champion og field spanielenes første hund med den tittelen. Fersksporprøven tok vi etterpå og da kunne vi skilte med godkjent ettersøkshund og klar for ordentlig jobb!

Vi trente lydighet på si'. Det er ikke så greit å komme igjennom tannvisning når hunden starter med å logre når han ser dommeren går til første hund og vi er siste på rekka. Da ble han så glad at det å sitte stille ble fryktelig vanskelig... Men omsider klarte vi en noenlunde bra karakter og kom oss over til. kl. 2.  1.premien der kom på en prøve med veldig høyt gress og Flashie var eneste hund som klarte ruta. Vi hadde bevisst trent at ofte ligger en belønning og venter i ruta. Så jeg kunne sende han som belønning i andre øvelser rett i ruta både forlengs og baklengs. Bare den øvelsen var verd hele konkurransen, fordi han var så lykkelig i det han gjorde.

Utstillinger ble det også noe av. Vi hadde en koselig venninnetur til Danmark der han ble Internasjonal og Dansk champion. Vi tok også turen til Gotland samme år og hadde en fantastisk langhelg på den flotte øya, der både svensk og nordisk champion gikk i boks. Han hadde da klart kravet både som CIB og CIE, og det er synd at disse titlene får vi ikke her hjemme i Norge. Et av våre høydepunkt var å bli plassert som 3BIG på NKK Stavanger av en engelsk dommer som helgen før hadde dømt 30 field spaniels i England.

For 2014 hadde vi mange planer.  Først en tur til Crufts (der han ble plassert som Very Highly Commended) i sin klasse, senere var planen deltakelse på NM blodspor, opprykk i LP. kl. 3 og start i NBF spor, og senere eliteklassen i lydighet. På Crufts turen merket jeg at noe var galt. Jeg hadde en mistanke om brist i et ribben og bestilte røntgen og full undersøkelse da vi kom hjem. Det skulle bli mer alvorlig enn som så. Hjertet hans var forstørret og han hadde vann i lungene. Det bar avgårde til hjertespesialist, som heldigvis kunne fortelle at dette ikke var arvelig, men kom mest sannsynlig av huggormbittene som ung. Hjerteklaffene var deformerte og dermed var forkammeret nesten dobbel størrelse. Han ble pensjonert på dagen, da han måtte gå på hjertemedisin som er på NKK's dopingliste. Min friske hund uten HD, albueatrose eller øyesykdommer var plutselig syk.. Ikke lett for en hund som elsker å jobbe.. Med supre hundevenner fikk vi trent videre både med spor og lydighet. Varmen i sommer var ganske tung for ham, men med mye bading og turer tidlig eller veldig sent gikk dette greit. I grunnen så tilpasset vi oss hjertegreiene ganske bra. På tur var han veldig flink til å justere tempo selv. Trengte han litt pause, så gikk han ved meg. Satte jeg meg ned så var han i armkroken. Han har alltid hatt et veldig behov for fysisk kontakt.

Dessverre fikk han en kraftig infeksjon som han har slitt med i måneder. Antibiotika på antibiotikakur hjalp ikke. Infeksjonen blusset opp før endt kur eller 2 dager etter.. Til tross for at det var sendt prøver slik at han ikke var resistens mot det han fikk. Flashie gikk fremdeles og logret, men jeg så at han var plaget. Da jeg innså at dette gikk feil vei, var det han som slikket tårene mine fra kinnene da vi satt mitt i skogen.  Hjertet påvirket kroppen hans mer enn jeg trodde. Og veterinæren var klar i sitt råd.

Han er en hund som blir savnet. Han hadde så mange venner både på to og fire ben. Og plassen hans vil ingen ta... Jeg er så takknemlig for alt det han har lært meg gjennom de 8 årene vi fikk sammen! Og for at Maria Köhlström mente at det var akkurat han som skulle til meg!