Sorry's Buster
Min korthårede St.bernhard
25.05.1984  - 20.04.1994

Zanco var min søster og meg sin første ordenlige hund vi selv hadde ansvaret for.
Til å være St.Bernhard var han en lettvekter på 60kg. Og super sprek!! Han var med på 1mil's joggetur minst 1 gang i uka

Han hadde litt "fargefeil" i fargene på hodet, så da var sjansen for å bli utstillingschampion liten. Jeg var ikke verre enn hvis han ikke kunne bli det, så skulle han jammen bli lydighets-champion!
Han ble min "prøveklut" når det gjaldt hundetrening og var en mester til å stikke av fra fellesdekk. Helt til jeg en sen høstdag vasset ut i sjøen til livet for å hente han inn. Da skjønte han endelig at jeg nådde ham jammen igjen der også.
Mye trening lå bak, men etterhvert satt øvelsene ganske godt. Han hadde en ca. 10 1.premier i LP kl. 1 og tilsvarende i LP kl. 2. Vi konkurrerte også i kl. 3, men fikk ikke en 1.premie før vi la opp. (Kl. 3 var høyeste klasse den gang).

All trening med lineføring/fri ved fot gjorde vi joggende for å holde tempo opp hele tiden.

Han elsket å være med på alt og var livredd for å bli forlatt på brygge. Dermed måtte han være først uti båten, eller så hoppet han rett i sjøen og la på svøm. Jeg hadde han stort sett med meg overalt der jeg kunne. Måtte han bli igjen hjemme så syntes han så synd på seg selv at han snek seg oppi sofaen og sturet der. Men han passet på at han hoppet ned med en gang han hørte vi kom hjem.

Skulle vi hvile, så fant jeg en pute som vi delte på gulvet. Da var det kosetid!!

Han var ekstremt allergisk overfor hermetisk hundemat, og slet en del med våt-eksem. Men snill og god som han var kunne vi behandle ham uten problemer.
Han hadde også Middels HD, men det merket vi aldri noe til. Han hadde muskler nok til å holde hoftene godt på plass.

Zanco manglet 1 mnd på å bli 10 år. I løpet av en uke ble han brått svak i bakbeina og det var best for han å slippe. Tur var jo hans høydepunkt hver dag.

Har mange gode minner om han.