Tur til Sverige juni 2009

På jakten etter SVCh

I vår ble det bestemt at vi skulle prøve å ta turen over grensen for å forsøke å få svensk viltspor championat. Noen venner (Synnøve og Sigbjørn Matre) skulle til kenneltreff hos Doubleuse som er oppdrettere av svenske jaktgolden. Samtidig hadde de funnet ut at det skulle holdes en dobbel viltsporprøve i samme område. Synnøve har jaktgolden og Sigbjørn har Welsh Springer Spaniel. Min treningsvenninne, Bodil, har også en Doubleuse hund, så her kunne vi slå to fluer i en smekk. Det skulle foregå både lydighet og jakttrening i løpet av helga, og det er noe å lære for alle.

I forkant av dette måtte vi lære oss det svenske sporet. Det har blitt litt mailer frem og tilbake for å høre hvordan vi trener slik og hvordan hundene løste oppgaven. Den største utfordringen var ”återgång”. Dette er en spesiell vinkel. En bloder på en rett strekning. Stopper og går 2m i 90graders vinkel uten blod eller slepeskank. Går deretter slepespor tilbake parallelt med blodingen 15m. Gjør så en vinkel på 90grader og fortsetter med slepespor i 10m før blodingen begynner. Ellers i sporet slepes skanken hele tiden også i blodopphold. Det er vanlige vinkler og blodopphold som vanlige norske blodspor, men det finnes ikke sårleie i de svenske sporene. Skudd ca. 50m fra slutt. Heldigvis var våre hunder aldeles skuddfaste. Kan tro det var morsomt å se min Flashie første gang han fikk skudd i sporet på trening. Han gjorde et hopp og strakte hals for å se hvor den der fuglen skulle ramle ned.

 

Vi trente alle spesielt på tilbakegangene som egne moment. Ikke alltid like lett, for om det er litt vind så kan hundene fort slå over og ikke gå tilbakegangen fullt ut. Men dette anså vi som helt greit og fornuftig.

Uansett utfall av turen regnet vi med at vi satt med en erfaring rikere og en hyggelig tur. Det var faktisk 110mil en vei!

 

Vi startet kjøringen torsdag i 14-tiden etter å ha pakket bilen full med telt og tilbehør. Hundene var trygt installert i hvert sitt bur og airconditionen var på fullt for å kjøle oss ned.

Første overnatting var hos noen hundevenner i Drøbak. Det var deilig for både oss og hundene å komme frem. Vi fikk servert nydelig mat på terrassen, mens hundene lekte rundt på den store eiendommen. Det var godt for dem å røre på seg etter mange timer i bilen, kun avbrutt av korte tissepauser. Jeg hadde med en liten ferie-valp på 6mnd (ca. 2,8kg) som måtte luftes litt oftere enn de voksne. (Milo, som han heter, fikk etter hvert navnet Popcorn for han er hvit og ”poper”(hopper) akkurat som popcorn).

 

Fredagen startet vi rolig med lang frokost så hundene fikk løpe litt fra seg. Flashie fikk en bestekompis i labradoren Iso. En fantastisk herlig hund som egentlig skulle avlives, men som havnet hos våre venner, da hun er dyrlege. (For øvrig trener de opp råtehunder).

Utpå dagen tok vi kontakt med familien Matre som lå et stykke foran oss. Utenfor Stockholm begynte vi å ta de igjen, så det ble avtalt et stopp ved et kjøpesenter. Her fikk vi luftet hundene og spist god middag. GPS’en i bilen vår var ikke oppdatert helt på veiene, og siden vi skulle langt ut i skogene i Uppsala, var det greit å ha noen å følge med.

Sigbjørn sin GPS fungerte veldig bra (vi glemmer den lille sightseeingen J) og førte oss rett til Doubleuse Hundcenter. Her var det allerede begynt å komme en del folk. De fleste hadde campingvogn som ble plassert bak den ene låven. Fam. Matre hadde bobil og fikk stå på fremsiden. Vi hadde telt og fikk slå det opp i selve hagen. Like ved langbordene under frukttrærne.

 

I løpet av helgen var det ca. 50 tilreisende jaktgolden og ikke et eneste unødig bjeff!! De stod bundet i skyggene fra trær og busker og var fullstendig avslappet. Det er også noe som vektlegges å trene disse hundene til å slappe av, for de er skikkelige arbeidsjern når de får jobbe. På gården var det også jaktspringere, også de rolige og fine. Her har nok noen og enhver noe å lære!

 

Allerede kl. 08 lørdagen skulle vi møte hjemme hos dommeren for sporprøven. Hans hus lå ca. 3mil fra der vi bodde. Vi stod tidlig opp for vi måtte lufte hundene først og ha litt tid til evt. feilkjøring. Milo ble igjen hos Anders Matre for pass og kos. (Anders fikk premie på slutten av helgen for ”Beste hundepasser”).

 

Vel fremme, i tidligste laget – siden Sigbjørn GPS fungerte utmerket, fikk vi møte dommeren med kone og en gjeng glade bayerske viltsporhunder. Broren til Sigbjørn med familie var der også, så her var det mange kjente. Han skulle bare besøke sin oppdretter og fikk gå med dommeren på sporene. Denne dagen var det bare oss 3 rogalendinger som skulle gå.

Vi fikk høre at området var meget viltrikt med elg, rådyr, villsvin, gaupe og ulv. Og en gjeng med traner som vi så på ei mark fra huset. På veien hadde vi allerede sett flere rådyr og en stor flott hare. Min største skrekk var å møte et villsvin i sporet. Jeg har aldri sett et i levende live, men de pleier ikke være så snille på tegnefilmer..

Vi hadde på forhånd valgt type skank (og et av alternativene var faktisk villsvin..).

 

Vi kjørte et stykke til og inn på en grusvei. Her var alle 3 sporene lagt. Førstemann ut var Sigbjørn og welshen Fly. Fly hadde startet veldig forsiktig for her var det mange nye lukter. For oss som stod og ventet ble vi kjempeglade da vi hørte det første skuddet. Like etterpå kom Fly tilbake med skanken. Fly har aldri gått til noe annet enn 1.premie og jeg tror det er 16 hun har allerede – hun er bare snart 3 år.

Nestemann ut var Bodil og golden Pippi. Pippi brukte litt lengre tid, men så hørte vi skuddet for henne også. Dette var bra! Bodil kunne fortelle at vi ikke fikk ta hunden tilbake, slik vi kan gjøre i Norge. Hunden skal løse det selv.

Sistemann ut var Flashie og meg. I starten var det to store fotavtrykk av villsvin.. Uff da. Men allerede etter noen få meter var de glemt og konsentrasjonen helt på spor. Sporet gikk bra, men vi fikk problemer i svenskevinkelen. Den lå like ved en gammel kjerrevei og inn på barnåldekke. Det ble mange ringer der uten løsning. Ikke kunne jeg ta han tilbake heller.. Med et hint fra dommeren kom vi inn på sporet igjen og fikk fullført. Godt vi har to sjanser tenkte jeg! Og som dommeren sa ”en bra spårhund som hadde utur i dag”.

Noen utdeling ville ikke dommeren gjøre før dagen etterpå. Han ville se oss gå begge dagene.

 

Tilbake til kenneltreffet hadde vi en herlig ettermiddag og kveld. Vi fikk badet av oss den verste svetten i et tjern de hadde gravet ut for å kunne jakttrene hundene i. Det + hageslangen og vi følte oss helt freshe igjen. Senere på ettermiddagen hadde Synnøve et foredag om konkurransemestring. Det var glimrende og hun traff spikeren på hodet mange ganger.

 

Om kvelden ble det laget til en stor grill. Vi satt på langbord under frukttrærne og spiste og pratet hund med veldig mange kjekke mennesker. Av en dårlig erfaring i fjor passet jeg på at Flashie fikk mye hvile i løpet av kvelden, slik at han skulle være utvilt for morgen dagen.

 

Tidlig opp skulle vi neste morgen også, så vi valgte å ikke være for sene før i krøp inn i teltet (for å oppdage at luftmadrassen ikke likte det varme været og så ut som en ballong). Nå var vi klar over veien, så vi kunne ligge frempå litt lengre.

 

Først ut denne dagen var Flashie bestemte dommeren siden han var sistemann ut dagen før. Sporet hans gikk i samme område som dagen før, men på andre siden av hovedveien. Vi fikk også vite at vi nok hadde misforstått reglene litt i går – vi kunne ikke ta hundene tilbake, men vi kunne holde de igjen i lina hvis vi mente de gikk feil.

 

Flashie var superklar denne morgenen. Vi startet rett på sporet og han gjorde et byks til venstre for sporet og med ørene så langt opp som hengeører kan, kikket han etter en fugl. Jeg holdt han igjen og han kom seg fort inn på sporet igjen. Det var tydelig at han var mye mer sikker i dag. Vi gikk i passelig tempo med stram line innover i skogen. Etter en stund begynte han ringingen og jeg antok at dette var svenskevinkelen. Jeg mente jeg selv stod i siste blodingen, noe som viste seg å stemme. To runder og der var sporet videre. Rett etterpå fikk vi beskjed om å stanse med hunden for at dommeren skulle skyte. Yes – i dag var det vår dag! Flashie satt bom stille, og ventet på ”søk spor” igjen. Han tok sporet an med en gang kommandoen kom og fortsatte fint til slutten. Kjempeflink hund!! 18min hadde vi brukt og det var bra!

 

Golden Pippi var nestemann ut. Hun var nok litt sliten etter gårsdagen, men jobbet seg igjennom hele sporet og i mål. Alltid veldig kjekt for oss som står og venter når vi hører skuddet, for da er det ikke lenge igjen.

 

Welshen Fly var sistemann ut. Hun startet mer sikkert denne dagen. Luktene i skogen hadde hun jo vært borti dagen før. Fly fikk også ferskspor kryssende som hun ville utrede. Sigbjørn turde ikke holde annet enn å holde henne igjen, siden vi hadde fått beskjed om å ikke ta hunden tilbake. (Dette viste seg å være litt feil igjen. Vi kunne ta hundene tilbake 1 gang hvis det var vilt… Vi lærer tydeligvis etter hvert). Som den erfarne hunden Fly er, så ordnet dette seg fint og hun kom i mål etter 20min.

 

Etter dette dro vi hjem til dommeren igjen så han kunne skrive kritikkene våre. Resultatet ble 3stk Svenske Viltspor Champions!!! Gjett om vi syntes vi hadde hatt en fin tur med superflinke hunder. Hundene våre heter nå:

SVCh NVCh NUCh Tornegaarden Butterfly Blues (Fly – welsh))

SVCh NVCh NUCh Winterbourne White Lightning (Flashie – field)

SVCh NVCh Doubleuse Alexandria (Pippi – jaktgolden)

 

Tilbake til hundesenteret dro vi godt fornøyde alle 3. Vi tok oss en velfortjent svømmetur i tjernet for å kjøle oss ned. Flashie nøt å svømme rundt med meg i vannet.  Vi stod også å så på jakttreningen en stund. Flashie syntes det var ganske urettferdig at han ikke kunne få løpe etter dummyen. Han hørte skuddet og så dummyen ble kastet. Og så løp en annen hund ut for å hente den! Maken til dårlig gjort! Jeg tenkte i mitt stille sinn at her Flashiegutt har du noe å lære av de andre – om avslapping J.

 

Utpå ettermiddagen etter endte aktiviteter og utdelinger av premier, fikk vi gå en herlig luftetur med hundene i skogen sammen med fam. Matre. Godt for hundene å bevege på seg før hjemturen skulle starte. Teltet ble pakket ned og alt stuet inn i bilen igjen. Vi skulle kjøre til Drøbak for å overnatte der. Etter en helg med mye inntrykk for to og firbente var det deilig å komme frem til sengene. Varmen var intens, så minste-vofsen ble urolig og ville helst være ute. Tidlig om morgenen stod jeg opp og lot Flashie og Milo låne den ene garden. De skulle nok ha vært der om natten, for de slo seg fort til ro, og vi fikk litt mer søvn igjen.

 

Morgenen etter fikk vi oss et nydelig bad i et naturlig svømmebasseng laget til i fjellet på eiendommen. Forfriskende bad, etterfulgt av Charlottes nystekte brød, mens hundene lekte rundt. For en fantastisk avslutning på turen. Vi rakk til og med å få en tur innom Charlotte sin dyreklinikk, før vi tok fatt på siste etappe hjem.

 

Jeg hadde regnskap over vilt som vi så mens vi kjørte. Resultatet ble 5 elger, 1 hare, 1 ekorn, ca. 10 dessverre påkjørte grevlinger og en haug med rådyr. Neste gang skal jeg ha en blokk og notere alle dyr etter hvert. Rådyrene ble så mange at jeg kom helt ut av tellingen.

 

Så alle dere som lurer på om dere skal ta turen over til Sverige for å gå sporprøve: Sett i gang – dette var gøy!!

 
3 nybakte svenske viltsporchampions - Pippi, Flashie og Fly